Toman

Åh.. Nå har jeg lest enda en likestillings/stakkars-kvinner-med-jobb-og-barn artikkel. Jeg blir så jævlig lei. Nesten uten unntak er likestillingsartikler skrevet av kvinner, nesten utelukkende er de skrevet om de stakkars kvinner.

Ikke det at jeg savner så mange flere menn noen av stedene, det jeg savner er erkjennelse fra kvinners side om at ikke alle problemer har rot i skeivstilling av kjønn.

Regelen er nesten utelukkende at har du problemer i arbeidslivet, ja så er det den mannlige sjefen sin feil. Fordi han er mann. Ikke fordi han ikke klarer å tilpasse arbeidsdagen slik at de ansatte har best mulig vilkår. Nei, han klarer enkelt og greit ikke å se deg fordi du er kvinne.

Du jobber 9 til 4 og du har barn. Du har dårlig samvittighet ovenfor barnet fordi du jobber nok til å fø tulla og din egen hunger etter nye klær og fet sminke. Samtidig har du dårlig samvittighet ovenfor jobben hvis du tar deg fri en dag.
Jeg tror det siste har mer med dårlig samvittighet ovenfor andre kvinner å gjøre. Dårlig samvittighet fordi du ikke følger opp kampen altså. Eller det har med egen tilfredshet å gjøre, at du ikke vil få råd til den fete sminken lengre.

Så du klager din arme nød. Stakkars meg, jeg er lurt. - Av feministene som sa vi kunne klare alt bare vi trodde på oss selv.

Dette er det jeg ofte kaller forskjellen på mann og kvinne: Mannen stoler mer på seg selv, mens kvinnen søker råd av hverandre og av blader - og her er problemet - søker råd litt ukritisk. Håper 'de' har rett, håper 'de' vet hvordan det er å være kvinne. Lar være å tenke selv, fordi 'de gamle vet best' og man er usikker. Usikkerheten er mao selvindusert: Du blir ikke penere av glanset papir, du blir ikke en bedre kvinne av å gjøre som diverse artikler sier. Du blir derimot bedre menneske av å være kritisk samtidig som du er tro mot deg selv. Sokrates var mann, men likevel klok.

Og hvorfor tror man at likestilling betyr alt likt? Likestilling betyr like muligheter, ikke like mange kvinner som menn i kontorstolene, heller ikke like mange menn som kvinner på sykehjemmet. I dette henseende mener jeg mange 'likestillere' ikke vet hva de driver med, og nesten er hjernevasket av suggesjonen likhet. Ingen er like, ihvertfall ikke menn og kvinner.

Men kortere arbeidsdag for småbarnsforeldre er et godt forslag. Så lenge foreldre ikke er synonymt med mødre.

Etter at David Kay, tidligere sjef for de amerikanske våpeninspektørene, nettopp holdt en liten 'tale' til Senatet i USA , har mange media tatt tak eksklusivt i de delene som kunne tolkes som kritikk av prosessen før krigen i Irak. Dette påpeker Joseph Perkins i signonsandiego.com.

Etter å ha lest råmaterialet på CNN må jeg kunne si meg enig i mye av kritikken han fremfører mot media.

Mye av det Kay sa, var isolert sett en oppbacking av prosessen, et forsøk på forklaring av hvorfor man ikke hadde funnet MØV, et forsøk på å forklare at man ikke ble presset av overordnede til å si ting som ikke var sanne. Et forsøk på å si: "Sorry asså, men vi tok feil. Både Amerikansk og Fransk, tilogmed Tysk etteretning trodde det var masseødeleggelsesvåpen i Irak."

Likevel fikk jeg en vond smak i munnen av Perkin's artikkel. Han sammenlikner kritikere av Bush med de seks blinde mennene som i sin egen lille by fikk besøk av en elefant for første gang. Hver enkelt tar og føler på hver sin del av elefanten, derfor kommer man til seks forskjellige konklusjoner om hvordan denne tingen er (slange(snabel), vegg(mage), vifte(øre) osv). De skjønner med andre ord ikke helheten.

Men: Perkins påpeker at Kay mente Irak var farligere enn de trodde før de gikk inn.
- Noe han sikkert har fra defencelink.mil der man forøvrig sier akkurat det samme to ganger i de to første paragrafene som for å understreke at Kay ikke sa noe negativt..

Han blander kortene her. For det første er det ikke farligheten av Saddam man diskuterer, ihvertfall ikke hvor farlig vi hører det er nå, men sannhetsgehalten i det Bush (også kjent som Karl Rove) brukte som argumenter for krigen. Alle var klar over at Saddam var en 'kjeltring', spøsmålet om han var farlig for omverdenen er et annet. Når man i tillegg vet hvordan USA nekter å gi FN, Irakere og andre land særlig innflytelse over hva som skjer er det ikke rart man stiller spørsmål ved motivene.

Det finnes veldig mange 'kjeltringer' rundt i verden, men det betyr ikke at de (kjeltringene) vil angripe gud og hvermann. Hvis argumentet om MØV skulle holde vann, hvorfor tar man ikke tak i beina til Ariel Sharon og rister litt? Jeg er sikker på at han har litt lommerusk han også. I 'den delen av verden' angriper man jo tilogmed naboer.
Det virker som om folk som mener det var riktig å invadere irak ikke engang har tenkt tanken om fredfulle løsninger og nå desperat forsøker å rettferdiggjøre alt det gale ved å vise til pressens bevis(s)te mangel på balanse.